TEST DEG SELV side 220

En arbeidsgiver svarer for skade som en arbeidstaker gjør med vilje eller uaktsomhet i tjenesten, jf. skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1. Arbeidsgiveren får objektivt ansvar, men arbeidstakeren må ha skyld. Sett fra arbeidsgiverens ståsted er dette et objektivt ansvar siden kravet om skyld er knyttet til en ansatt og ikke til arbeidsgiveren.

En arbeidsgiver er enhver som i eller utenfor ervervsvirksomhet, har noen i sin tjeneste, se § 2-1 nr. 2. Den som for eksempel engasjerer en barnevakt eller naboens sønn til å klippe plenen, er arbeidsgiver.

Arbeidstaker er enhver som gjør arbeid i en annens tjeneste, se § 2-1 nr. 3.

Det er ikke krav om et formelt ansettelsesforhold i en bedrift. Det er tilstrekkelig at privatpersoner, foreninger eller liknende har gjort avtale med en person om arbeid som skal utføres mot vederlag. Dugnadsarbeidere i en idrettsforening er ikke arbeidstakere. Det er heller ikke elevene ved en videregående skole.

Arbeidstakerbegrepet skal avgrenses mot selvstendige oppdragstakere (bedrifter som har påtatt seg oppdrag). Hvis du ansetter et flyttebyrå til å flytte innboet ditt til et nytt bosted, er det flyttebyrået som selvstendig oppdragstaker og ikke du som får erstatningsansvar hvis virksomheten skader noe underveis. Hvis du derimot har engasjert fem elever til å utføre flyttingen, er det du som arbeidsgiver som får ansvaret ved eventuell skade.

Ett vilkår for å pålegge arbeidsgiveren ansvar, er at arbeidstakeren har utført skaden forsettlig eller uaktsomt. Aktsomhetsvurderingen må gjøres i samsvar med den vanlige skyldregelen. Det skal i denne aktsomhetsvurderingen tas hensyn til de krav som skadelidte, med rimelighet, kan stille til virksomheten eller tjenesten. Det er for eksempel rimelig å stille krav til en rørlegger at han er nøye med å kontrollere at koblede rør ikke har vannlekkasje før han forlater arbeidsstedet. Tilsvarende er det å forvente at kokken på en restaurant holder vanlig god mathygiene på kjøkkenet og ikke serverer bedervet mat.

For det andre må den skadevoldende handlingen være begått «under utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren». Skaden sies da å være begått i tjenesten. Det må være en handling som kan knyttes til utførelsen av arbeidet. Hva arbeidstakeren gjør i sin fritid kan ikke påføre arbeidsgiveren erstatningsansvar. Likevel kan private gjøremål i arbeidstiden som fører til skade, pådra arbeidsgiveren ansvar hvis gjøremålene er innenfor nødvendige eller vanlige funksjoner, for eksempel hvis arbeidsplassen forlates ved toalettbesøk eller røyking.

For det tredje må handlingen ikke ligge «utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet». Dette kravet regnes som en påregnelighetsvurdering. Det som skal vurderes er om skaden eller tapet har en nær og saklig tilknytning til arbeidstakerens oppgaver. I RT-1982-1349 (Rengjøringsdommen) ble arbeidsgiveren frifunnet for tap som følge av rengjøringspersonalets tyverier i et varehus der de gjorde rent. Høyesterett mente at det ikke var tilstrekkelig nærhet mellom arbeidsoppgavene og skaden. I RT-2000-211 (Underslagsdommen) fikk en bank erstatningsansvar da en bankfunksjonær medvirket til utbetalinger på grunnlag av falske bankgiroer. Her mente Høyesterett at det var tilstrekkelig nærhet mellom tap og arbeidsoppgaver.

Dette spørsmålet er praktisk talt det samme som spørsmål 4, og det vises til svaret ovenfor. Arbeidsgiveren får ikke ansvar hvis arbeidstakeren har gjort skaden med handlinger som ligger utenfor tjenesten, jf. § 2-1 nr. 1 første punktum. Og selv om den er gjort innenfor tjenesten, må handlingen ikke ha gått utenfor det som er rimelig å regne med, jf. § 2-1 nr. 1 andre punktum. De to vilkårene må som regel sees i sammenheng. Regelen blir da omtrent slik: Arbeidsgiveransvar forutsetter en rimelig sammenheng mellom den skadevoldende handlingen og den jobben arbeidstakeren er satt til å gjøre.

Det er ikke noe i veien for å holde flere ansvarlig for samme skade. Arbeidsgiveren kan saksøkes på grunnlag av § 2-1 og arbeidstakeren kan saksøkes på grunnlag av den ulovfestede skyldregelen.

Skadelidte oppnår på den måten større sjanse til å få dekning fordi to eller flere, som blir ansvarlige for samme skade, blir solidarisk ansvarlige, jf. § 5-3 nr. 1. Skadelidte kan likevel ikke få mer til sammen, enn det han eller hun har krav på.

Spørsmålet er om arbeidsgiveren kan kreve penger tilbake fra en uaktsom arbeidstaker som har gjort skade under utførelsen av arbeidet sitt.

Dette spørsmålet blir regulert av § 2-3 nr. 1. En arbeidstaker som har vært uforsiktig, kan i prinsippet bli erstatningsansvarlig overfor sin arbeidsgiver. På fagspråket sier vi at arbeidsgiveren har et regresskrav mot arbeidstakeren. Arbeidstakeren sies å være erstatningsansvarlig overfor skadelidte og regressansvarlig overfor sin arbeidsgiver.

Det er som regel urimelig å plassere det endelige tapet hos arbeidstakeren. Det naturlige er å plassere hele tapet hos arbeidsgiveren. Derfor skal det ekstraordinære forhold til for å gjøre arbeidstakeren regressansvarlig overfor arbeidsgiveren. Det må kreves forsett eller grov uaktsomhet for at arbeidstakeren skal få slikt ansvar.